Den internasjonale kvinnedagen markeres 8. mars hvert år, og ifølge Wikipedia ble den for første gang arrangert i USA i 1909. Året etter ble dagen vedtatt som internasjonal dag under Sosialistinternasjonalenes konferanse i København. 
 
Idéen om en internasjonal kvinnedag ble først og fremst lansert i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett, og kvinnelige fagforeningers  kamp for rettigheter.

Dette har også blitt en viktig markeringsdag i Norge. Over hele landet har det vært små og store demonstrasjonstog – noen med få deltakere, andre med flere tusen personer. På 1990-tallet var det ikke så «populært» med kvinnedagen og frigjøring. Men i de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes utallige arrangementer og markeringer på denne dagen.

Likevel er det spesielt én sak har jeg undret meg over lenge. Det at det verken i paroler, brosjyrer eller i kamprop, settes søkelys på innvandrerkvinner i ekstreme, muslimske miljøer, finner jeg svært alvorlig og ikke minst underlig. For ser vi på tvangsekteskap, omskjæring eller hijab/niquab-problematikken – enten i Norge eller i andre land, så ser man en økning rundt det her. Dette må da vel utvilsomt være saker som kvinnedagen i seg selv kan finne det verdig å markere?

Jeg vil også trekke frem «facebook-fotoet» som ble delt av så mange på sosiale medier, et bildet som har fått meg til å reflektere i stor grad. ( http://12160.info/photo/afghanistan-kabil-1972-vs-2012).

Spørsmålene jeg stiller i denne sammenheng er egentlig ganske så enkle, og jeg er forundret over at de ikke har blitt stilt før – og om de har blitt stilt, så er det likevel merkverdig at fokuset rundt dette har vært nærmest fraværende.

For går man ikke også i Norge i feil retning? Når det til og med i dag finnes norske selskaper der Hijab er en del av uniformen.

Hvorfor er det så få som tør å tale disse innvandrerkvinnenes sak? Dette, selv om flere rapporter og sannhetsvitner bekrefter det mange har fryktet?
Kvinner blir faktisk undertrykt i dagens Norge – og da særs ofte og i stor grad som en del av kulturen til innvandrermiljøer fra spesielt ikke-vestlige og muslimske land.

Jeg mener det derfor er et stort paradoks, når man da hører historier om innvandrere og hvordan de flyktet fra sine hjemland til Norge for å få et bedre liv, med frihet og demokrati – for så å oppdage at den samme undertrykkelsen og mangelen på frihet for spesielt kvinner, lever i beste velgående i for eksempel Oslo og Drammen.

På spissen

Afghanistan er et ekstremt eksempel på denne pågående verdikonflikten. Jeg skal ikke begi meg inn på noen stor analyse av afghansk historie, det er heller ikke min oppgave, men i likhet med alle andre så kan også jeg lese historiebøker forså å vurdere hva som er rett og hva som er galt.

Etter første verdenskrig så man en kraftig liberalisering i flere muslimske land. Tyrkia gikk foran med storstilt sekularisering, og landet valgte å skille borgernes tro fra borgernes liberale rettigheter. Tyrkia innførte rett og slett frihet. Frihet for kvinner til å kaste burkaen, frihet til å droppe slør, friheten for jenter og kvinner til å kunne gå på skole, og ikke minst friheten til å jobbe. Friheten til å leve som verdige mennesker ganske enkelt. Denne prosessen bidro til at også andre land i Midt-Østen, blant annet Afghanistan innførte det samme prinsippene.

Ifølge  Wikipedia skal visstnok Kong Amanulla Khan på 20-tallet latt seg inspirere av de store reformene i Tyrkia slik at det ble forbudt for kvinner å gå med slør. Det ble også obligatorisk med skolegang for barn og jenter fikk delta i skolen.

Vi tolerer alt, også overgrep
De siste tretti årene har det vært en omfattende innvandring til Norge fra ikke-vestlige land. Det har ikke vært en suksess. Det norske samfunnet har blitt satt på en rekke prøvelser hvor vi har vært nødt til å ta stilling til og bearbeide våre holdninger. Lenge har samfunnet hatt fokus på det å være positiv til likebehandling uavhengig av ståsted, mens fordomsfrihet har lenge vært en ansett dyd. De positive idealene har gjort at vi ikke har klart å takle de negative sidene ved innvandringen på en god måte. I prinsippløst vås om kulturrelativisme har vi ikke bare løpt fra noen av de mest sentrale verdiene vi liker å si at vi står for, men vi har faktisk sviktet mange av innvandrerne. Vi er så opptatt av at alle kulturer er like mye verdt at vi motarbeider integreringsprosessen.

I de mest alvorlige tilfellene er vi med på å opprettholde kvinnediskriminering og systematiserte overgrep. Vi ser at ungdom radikaliseres, større grupper står utenfor normal samfunnsdeltakelse og mange blir kasteballer i systemet. Problemene er omfattende og sammensatte, og i vår iver etter å være tolerante og politisk korrekte har mange av oss ignorert dem. Det er, tross alt, ikke så farlig å ignorere problemet; det rammer jo ikke “oss”, vi etnisk norske nordmenn som har den demokratiske makten. Ofrene for vår unnfallenhet og feighet er først og fremst tusenvis av innvandrerkvinner.

Jeg vil likevel poengtere at ikke all innvandring til Norge er mislykket. Innvandringen har også fordeler – om det skjer gradvis. Vi har mange godt integrerte innvandrere, som jobber, betaler skatt og deltar i samfunnet på samme måte som folk flest. Spesielt Vest-europeiske innvandrere og ikke-vestlige innvandrere frem til rundt 1990 er i mange tilfeller godt integrerte. Adopsjon av våre grunnleggende holdninger om menneskeverd, menneskerettigheter og individuell frihet er og har vært hjørnestenen i en vellykket integrering. Det er ikke nødvendigvis politisk styring som har gitt den vellykkede integreringen, men det at samfunnet vårt i utgangspunktet er åpent, fritt og tilgjengelig.

Den offentlige debatten om innvandring har også blitt polarisert; på den ene siden har man dem som vil kaste ut alle som ikke er hvite og kristne med forfedre som trodde på Thor og Odin, og på den andre siden har man dem som mener at det er rasisme å kritisere det muslimske regimet på Maldivene for å ha tildelt en 15 år gammel jente 100 piskeslag fordi hun ble voldtatt av stefaren sin.

De som ikke har latt seg polarisere ser ut til å sky debatten; det er bred politisk enighet om at vi må være klare i verdispørsmålene våre, men likevel er veldig få som tør være det.  Veldig få stemmer i Norge tør være klare på at det er noe galt når kvinner i Norge omskjæres, skremmes inn i burkhaer og hijaber, eller sendes til fjellene nord i Pakistan for å bli giftet bort med en fetter som ikke kan lese. Tre av fire annengenerasjonsinnvandrere giftes bort til fettere og kusiner i utlandet for på den måten å hente nye ikke-vestlige impulser til de alt lukkede innvandrermiljøene. Vi lukker øynene for undertrykkelse og forakt i innvandrermiljøer fordi vi er så redde for å bli oppfattet som undertrykkende eller fulle av forakt.

Det er slik i Norge at kvinner har rett til å velge selv. Denne retten gjelder også for muslimske kvinner. Muslimske kvinner i Norge har akkurat samme rett som enhver annen norsk kvinne til å ha sex med hvem hun vil, gifte seg med hvem hun vil, bruke prevensjon om hun vil, ta utdannelse om hun vil, klippe håret og brenne burkhaen om hun vil, og ellers gi blanke i hva autoritære mørkemenn måtte si. Men slik er det jo ikke. Særlig de muslimske miljøene fremstår som lukket, på mange måter som perifere kristne sekter også gjør det, hvor prisen for å bryte ut er at man i beste fall bare risikerer å bli utstøtt av gruppen. Altså, utstøtt som i det å miste kontakt med hele familien, venner, øvrig omgangskrets og sosialt sikkerhetsnett. Det er ytterst få som våger å bryte med alt og alle, og man har ofte ikke annet reellt valg enn å innrette seg. I frykten for ”moralpolitiet”. I Norge.

Det er ingen automatikk i at det trenger å være slik. Vi har i det moderne velferdssamfunnet vårt mange virkemidler som kan bryte opp lukkede muslimske samfunn, og åpne dem for en normal integreringsprosess.

Kultur og valgfrihet

Hva som er rett eller galt blir ofte sett i en kulturell kontekst. Noe som er rett i ett land blir kanskje galt i et annet. Jeg er ikke enig i det, og dette er det faktisk bred politisk enighet om.

Kultur kan deles opp i tre deler;

  • Vaner og strukturer (typisk matvaner og forholdet mellom individ, familie, stamme, klan og nasjonalstat)
  • Graden av sosial tvang mht valg av vaner (typisk om man blir fordømt av familie og venner for å bryte med de vanene som er etablerte i kretsen)
  • Etterlevelse av menneskerettighetene

Når det gjelder etterlevelse av menneskerettighetene er det helt absolutt at de gjelder for alle her i Norge uansett etnisitet. Det er heller ikke det som er problemet, for menneskerettighetene handler først og fremst om forholdet mellom enkeltindividet og stat.

Når det gjelder graden av sosial tvang i Norge, så vil for eksempel straffelovgivningen slå inn mot enkelte forsøk på å tvinge mennesker til å leve på en gitt måte. I mange tilfeller fungerer straffelovgivningen dårlig, og vi er henvist til å bruke andre midler for å sikre størst mulig grad av reell individuell frihet også i lukkede innvandrergrupper. Eksempler kan være trygdesystemet, slik at trygd bare utbetales dersom man deltar på bestemte tiltak. Dessverre brukes dette dårlig for å sikre større grad av individuell valgfrihet, og dermed integrering.

Når det gjelder vaner og særlig familiemønstre, så mener jeg at det må være opp til enhver selv å velge hvordan han eller hun vil innordne seg. Hva man vil spise til middag eller hvilke klær man skal ha på seg må man da (naturligvis) kunne velge selv.

Problemet her er at de to siste punktene ofte blandes sammen i den offentlige debatten; den som velger å gå med hijab fordi hun er lært opp til det, og vet at familien og lokalsamfunnet vil stemple henne som et ludder om hun ikke går med hijab, er ikke fri til å velge. Muslimske kvinner har ikke andre behov, lyster og følelser enn kristne eller sekulære kvinner, men de har en helt annen (og dårligere) anledning til å leve som de ønsker.

Dessuten er det et spørsmål om “vi” nordmenn har rett til å fordømme måten man alltid har gjort det på i andre samfunn. Jeg mener ja; når måten man har gjort det på i andre samfunn bryter med grunnleggende individuell frihet, så har vi nordmenn rett til å fordømme det. Ikke bare det, men vi har rett til å ta affære for å hindre at dårlige skikker og vaner får etablere seg i Norge.

Dette er det som nevnt stor politisk enighet om. Problemet er at det er få som tør omsette disse tankene til konkret politikk av grunnene jeg nevnte først; vi er så redde for å fremstå som intolerante at vi velger å tolerere intolerans.

Veien til suksess

Som jeg skisserte over tror jeg at den beste veien til suksess går gjennom bruk av insentiver; at rettigheter knyttes direkte opp mot graden av integrering og deltakelse i samfunnet. Særlig må vi stille klare krav om norskkunnskaper og deltakelse på aktive tiltak for å få trygderettigheter. FrP ønsker konkret;

  • Tiltak ovenfor barn for å hindre kjønnslemlestelse
  • Stille krav til norskkunnskaper samt lojalitetsløfte til Norge før man får statsborgerskap
  • Åpne lukkede innvandrermiljøer ved å stanse henteekteskap
  • Endre på velferdsordningene som gjør det mulig (og i mange tilfeller lønnsomt) å holde innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet
  • Nei til at skattebetalernes penger går til økonomisk støtte til feiring av innvandrerens nasjonaldagfeiring og arrangementer for å styrke fremmed kultur.

Vi må ta grep nå, slik at vi ikke får permanente forskjeller mellom storsamfunnet og lukkede småsamfunn.

Jeg håper at flere på Kvinnedagen i morgen, 8. mars., setter fokus på dette!